Tanker fra en annen kultur

Kathmandu-dalen hviler under et tykt lag av støv og eksos, som aldri ser ut til å forsvinne ordentlig. Dette er en av byene i verden med høyest luftforurensning, og derfor gjelder det å fylle dagene med tanker og aktiviteter som letter den grå skyen. Og det er heldigvis lett i et så fargerikt, travelt og spennende land som Nepal. Et land fullt av utfordringer.  

Som å våkne tidlig om morgenen for å vaske sine egne klær for hånd på takterrassen, når det fortsatt er mulig å skimte de snødekte fjelltoppene i det fjerne og trafikkstøyen er på et lavt nivå. Som en småkald dusj etter en lang dag med utforskning av de trange og smale smugene, hvor gatehundene er mange og luktene fra matbodene og kryddermarkedene sterke. Som å få servert nepalsk melkete, “dudh chiyaa,” hver eneste morgen av vertsmor og vertsfar i sjarmerende små kopper av keramikk. Og de lattermilde smilene lokalbefolkningen gir når man snubler seg fremover på svært gebrokkent nepali.  

Å kaste solskinn over denne lørdagen var slettes ingen vanskelig sak. Jeg var ute og spaserte i nabolaget mitt, Pepsicola. Frustrasjonen over å måtte bruke støvmaske for å dekke over munn og nese var stor, for jeg ville så veldig gjerne smile til folkene jeg passerte. Med støvmaska på føler jeg meg som en lukket bok ingen helt har motet til å se på eller åpne, mens alt jeg egentlig vil er å bli åpnet og lest! Jeg vil så gjerne snakke, lære og bli kjent. Et lite, enkelt smil kan være en inngangsport til mye fint, til relasjoner, samtaler og forståelse. Et lite, enkelt smil kan bety alt, når det er vanskelig å uttrykke seg gjennom språket.  

Mens disse tankene spant gjennom hodet, kom en sliten fotball trillende min vei, med en liten kar løpende etter. Jeg klarte å stoppe ballen før den ble tatt av bilene, og gutten tok imot med et sjenert smil. “Hey, tourist, do you want to play?” hører jeg fra litt lenger oppe i gata, og oppdager at en stor gjeng med gutter i alderen 8-12 år står og ser på meg med nysgjerrige blikk. Selv om jeg ikke føler meg som en turist lenger, kommer jeg nok alltid til å være en turist i deres øyne. Dette er selvsagt en sjanse jeg ikke kan la gå fra meg, og jeg svarer ja selv om verken fotballferdighetene eller språkkunnskapene er på topp. Støvmaska kastes og jeg snubler meg litt fremover med ballen, prøver meg på noen enkle setninger og ord på nepali, får slengt inn litt gloser her og der. Språket er en liten barriere, og jeg kjenner på at jeg gleder meg voldsomt til å kunne gjøre meg forstått og å forstå. Men selv om vi ikke forstår hverandre, forstår vi hverandre likevel. Gjennom smil og latter, som er universelt uansett hvor i verden man befinner seg. De menneskelige likhetene er mange, selv om både utgangspunktene, ressursene og mulighetene våre er svært ulike.

- Nora