Tidsfrustrasjon

Å leve i en kultur som er så annerledes fra ens egen, byr på en hel haug av gleder og utfordringer som jeg tror er vanskelig å forstå dersom man ikke har gjort noe lignende selv. Noen ting er vanskelig å akseptere, men man har ikke noe annet valg enn å smile og nikke og gi uttrykk for at alt er fint og flott. Noen ting er så frustrerende at man får lyst til å rope og slå til noe. Andre ting er ulidelig morsomt, og man kan ikke annet enn å le. Gleder som sorger, utfordringer som muligheter – alt må tas inn som viktige erfaringer og lærdom for resten av livet.

Jeg er et ordensmenneske og et planleggingsmenneske. Jeg elsker lister, noe jeg har har arvet av moren min, som alltid har fyllt opp huset vårt med post it-lapper, handlelister og diverse andre lister som henger på kjøleskapet til en hver tid. Jeg elsker kalendere, hvor jeg kan fylle inn planene mine med nøyaktige klokkeslett.  Jeg elsker å vite hva som skjer, hvor det skjer og når det skjer. Derfor er en av de største utfordringene for min egen del her i Nepal synet på tid og planlegging.

Her i Nepal er inntrykket mitt at matlagning fra bunn av, og det å pleie realsjoner, første prioritet for de fleste. Spesielt sistnevnte. Vi ble en gang forklart konseptet med nepali-time. Man setter opp et tidspunkt å møtes på, men det er kanskje mest for syns skyld. Man skal helst prøve å møte opp på dette tidspunktet, men dersom det dukker opp noe viktigere, skal dette prioriteres først og ikke møtet. Og som nevnt, er familien din og relasjonene dine det viktigste du har. Kanskje bestemor trenger hjelp til å melke kua. Kanskje naboen trenger hjelp til å høste maisen på åkeren. Kanskje din brors nyfødte baby er syk og du må være med  å passe på barnet. Alt dette og mere til, går foran det planlagte møtet. Fordi relasjoner er nummer 1. Så da kommer man 2, 3, 4 timer for sent, om det ikke blir avlyst.

Jeg har blitt verdensmester i  å vente. Vente på beskjeder, vente på informasjon, vente på folk som sier at de skal plukke deg opp på et visst tidspunkt men ikke dukker opp før 2 timer senere, vente på noe som aldri viser seg å finne sted. Arrrgh. Kan du tro at dette er frustrerende for et liste-menneske som meg? Å komme fra en kultur hvor ting planlegges til punkt å prikke, hvor bussen kommer på nøyaktig samme tidpunkt hver dag og hvor tid man har sammen og til overs i en ellers hektisk hverdag verdsettes høyt, er dette som å bo på en annen planet.

En ting jeg har innsett, er at det ikke kommer til å ta slutt og at det ikke er noen ting jeg kan gjøre for å endre dette – det er en iboende og grunnleggende kulturforskjell som man er nødt til å finne seg i enten man vil eller ikke. Jeg har også innsett at jeg virkelig setter pris på at folk følger klokka i Norge. Så, jeg skal innrømme at jeg har måttet vri om hjernen min for å hente lærdom i dette fenomenet kalt nepali-time midt opp i frustrasjonen. Jeg tror den viktigste lærdommen jeg kan hente ut av dette, er at når alt kommer til alt, er venner og familie alt man har. At det er viktig å tilbringe tid sammen og ta vare på hverandre, og det kan mange bli flinkere på i Norge. Og at det finnes uventende fenomener man er nødt til å tilpasse seg når man skal leve i en ny kultur. Jeg hadde i alle fall ingen anelse om at dette kom til å prege hverdagen vår i så stor grad før jeg kom hit. Og at jeg, spesielt mens jeg er her i Nepal, må senke skuldrene og slappe av mer. Ting skjer når de skjer. Jaja, kanskje i morra.

                                             Vi ble henta klokka 13, ikke så halvgærent. 

                                            

- Nora